Fremtiden er et stort begrep. Den rommer alt fra forandring til løfte om kontinuitet. Det er en sikkerhet, og likevel en usikkerhet, fordi vi ikke kjenner den. Vi mennesker er tross alt vanedyr og liker å kjenne til hva som skal skje, men har måttet forsone oss med at visse saker kan man ikke vite. Jeg vet med sikkerhet at jeg kommer til å være sulten og behøve gå på toalettet i morgen. Og dagen etter. Og dagen etter. Og jeg vet med sikkerhet at jeg kommer til å bli trøtt og behøve å sove, at jeg vil få vondt om jeg slår meg, blør om jeg skjærer meg, gråte om jeg er lei meg, men jeg vet ikke sikkert at det kommer til å skje. Visse saker kan jeg forutse, men jeg kan ikke forutse eksakt når det skal skje. Andre saker er umulig å forutse; hvem man skal møte, hvordan, hva noen vil si om de ringer, hendelser..
Midt i dette glemmer vi mennesker ofte at som en del av pattedyrene har vi faktisk instinkter vi også. Bare det at vi kaller det magefølelse. Som om vi er hevet over sånne dyresaker som instinkter. Men vi har dem, og vi burde være stolt av dem og lytte mer til dem.
Fremtiden er et stort og grått hav med ukjent dyp og ukjent innehold, som vi seiler over fra dag til dag. Den bringer med seg ukjente eventyr og blir det vi gjør den til med de midler vi har. Det er i alle fall det jeg tror.
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar